En nyttårsaften å minnes

Ting blir aldri som planlagt. Julaften i år kommer vi aldri å glemme, en bivvy på veg opp cerro torre.

Nyttårsaften 2013, minnesverdig.

Vi startet tidlig på morgenen,  med oss hadde vi en norsk journalist som skriver en artikkel om el chalten, og våre nye amerikanske beste venner abby og jordan. De ville oppleve sandynene på breen i niponino, og det skulle de... vi tok oss god tid og brukte en seks timer inn. I det vi ankom niponino og slengte sekkene fra oss, innsåg vi med en gang at det ble en annerledes tur denne gang. Reven hadde spist opp all maten vår, matdepon som skulle rekke i tre dager fantes ikke lenger, vi hadde kun sjokoladen vi tatt med fra byen og som var til turen dagen etter, igjen. Liggunderlagen var det bare filler igjen av og jordan og abby satte seg fort som ansvarlige for rasjonering. Men det var bare en detalj, fordi ner fra fjellet kom en prosesjon,  bærendes på et menneske.

Vi løp opp og møtte de, det var en trettiårig kvinne, en klatrer som på anmarsjen fått en stor stein over seg. Ulykka hadde skjedd en time tidligere og hun hadde åpenbarligen veldig vondt. Endrede planer. En av klatrene hadde heldigvis radio og fikk kontakt med ranger stasjonen, vi pakkede om sekkene, en båre ble laget av skistaver, tau og sekker. Jeg hadde smertestillende og vi gikk over skadene hennes igjen, hun hadde vondt i bekken og kne og småkutt på armer og ben. På kort tid hadde alle klatrene i campen mobiliserts og allt i allt var vi litt over ti klatrere som løftet båren hennes, inklusive to franskmenn som bært inn tungt utstyr rett etter oss, og jordan som neppe var vant til den her typen aktivitet og var gjennomsliten. Jentene ble i campen for å reise teltet vårt og ordne med noen mat. Dette er hva du gjør, fordi hun var en av oss og det hadde kunnet være hvem som helst. Helt utrolig nok var det to andre amerikanske klatrere som gikk å la seg i teltet for å hvile seg, de skulle klatre dagen etter og kunne ikke være med. Dårlig stil!!!

Seks personer bar båren, og deg var tungt. Bresprekker som vi vanligvis bare hopper over ble et problem, steiner å snuble over og vår dyrbare last hadde det ganske vondt. Men når alle hjelper til får vi det til, vi stoppet ikke en eneste gang, og sakte men sikkert krysset vi breen. Etter fire timer (en distanse som til vanlig tar en og en halv) møtte vi redningsteamet fra byen. All redning her er basert på frivillig hjelp, andre klatrere og de som evt kan stille opp. Dette var fem st fra ranger stasjonen, de hadde en ordentlig båre, som to personer bar på skuldra. Omorganisering, flyttede henne over, fortsette... morenen var et helvete, men med den nye båren mye lettere, to bar, to gikk bak for å støtte de som bar så ingen snubblede, bytte hver 5 minutt. Senkte henne med rapell på et sted og heiste henne på to. Det gikk nå fortere, og etter seks timer kom team nr to fra byen, enda tre frivillige argentinere. De har noen store hjerten, disse menn, de går fort og bærer tungt og får ikke mye tilbake. Vi var utslitte, og når vi fått henne til skogen der stien var bedre snudde vi. Vennene hennes fortsatte til byen og vi fire samt enda fire klatrere gikk tilbake til campen.

Det var en vakker natt, cerro torre skinte blandt stjernene, hodeløktene til joel og thomas glimte halvveis opp veggen, kl nærmet seg tolv. Mitt ute på breen mellom to sprekker omfavnet vi hverandre, godt nytt 2013! Kl et var vi tilbake i camp, abby kokte pasta og vi delet maten. Det skulle ikke bli en alpin start kl fire den morgenen. Vi feiret med en kaffe dokter istedenfor.

Morgenen etter sov vi lenge, kroppen var sliten og den energien vi gav var noe annet enn den vi gav opp cerro torre. Det var en utrolig varm dag, strålende sol og vindstille. Tskjorte klatring og perfekte riss. De som hadde vært i niponino når ulykka skjedde var ute og klatret, vi hadde gått inn og det var ikke mulig. Frustrasjonen min byggde seg opp, men vi hadde ikke mat og neste dag skulle det komme inn storm, det skulle ikke bli noen rissklatring i Patagonia. Neste gang kanskje....

Dagen gikk, solen flyttet seg over himmelen og vi koste oss med våre nye venner. For et par abby og jordan! Maken til godt humør og formåga å få matransjonen og rekke til oss alle. Fast vi lurte oss til to ekstra cookies, vinnerne av spørre konkurransen.... under kvelden ramlet det inn slitne klatrere, mange hadde blitt nye venner fra kvelden før. Sean, som vi kjente siden torre spilte fløyte og vi delte på spriten som var igjen, i løpet av natten kom Thomas og Joel tilbake, familjen var nå komplett igjen. Frokost og lange deilige samtaler, og så pakket vi sammen. Stæsjet skulle ned igjen, turen nærmer seg sluttet,  og vinden  jaktet oss tilbake til byen. God mat, store argentinske biffer, godt selskap og en uke igjen hos Seba og aylen aike. Vinden stormer derute nå og det er mørkt i fjellet. Nyttårsdagen var det enda en redningsaksjon, denne gang på Fitz roy, 25 st samledes og bar ned en skadet kanadier. Ånden for å hjelpe er enorm og det er fantastisk å se alle som stiller opp uten å tenke seg om, men det er mange timer på en båre når du har brukket et bein, eller enda verre. Hjelpen er langt unna, ikke 20 minutter med helikopter som i Norge, men ti timer eller mer på skuldra til noen frivillige menn.